Bokomtale: Kan vi dele tall slik som elpler?

Per Ødegaard har skrevet en interessant bok om norsk skolematematikk. Da jeg tok praktisk pedagogikk høsten 1999 var det Per Ødegaard som var min veileder i praksis. Og det fikk satt spor! Han skriver like godt som han veiledet studentene. Han har mange gode historier og illustrerende eksempler som får fram poengene klart og tydelig. I boka tar Ødegaard et oppgjør med oppgaveparadigmet som råder i norsk skole.

Ødegaard har et varmt hjerte for sliterne i faget. Hvorfor skal alle elevene lære det samme? Ville det ikke være bedre om sliterne fikk slippe avanserte emner innenfor algebra og likninger og heller fokusere på mer grunnleggende emner som er mer knyttet opp mot elevens hverdag? Og hva med de flinkeste? Hvorfor må det være slik at når en flink elev har regnet ferdig oppgavene, så får hun mer oppgaver av samme sort? 

Per Ødegaard retter også et kritisk blikk mot alle læreplanene vi har hatt fra begynnelsen av 70-tallet og fram til i dag. Av alle planene som har vært i denne perioden, så er det L97 som Ødegaard liker best. Han retter også et kritisk blikk på eksamensoppgavene de siste 30 årene. Er det riktig at elever som sliter med faget skal bli utsatt for samme oppgaver som de aller flinkeste? Blir det ikke bare nok et nederlag når de ikke klarer å løse de fleste av de rundt 60 oppgavene de må igjennom?

Boka er vel verdt pengene og anbefales på det sterkeste, selv om jeg synes han lett kan misforstås i en av konklusjonene, nemlig at undervisningen for sliterne må bli mer meningsfull (praktisk).  Det er nemlig ikke sikkert at en rendyrking av den praktiske siden av faget vil være tjenelig for de aktuelle elevene. Tony Gardiner  (2004) skriver blant annet:

Mathematics teaching may be less effective than most of us would like; but we should hesitate before embracing the idea that school mathematics would automatically be more effective on a large scale if the curriculum focused first on “useful mathematics for all” (numeracy), with more formal, more abstract mathematics to follow for the few.

Poenget er at det ikke bare må bli med de praktiske eksemplene, men at matematikken må løftes opp på et mer abstrakt nivå, også for sliterne. Problemet for mange elever er jo nettopp (som Ødegaard viser eksempler på) at en elev kan være en reser i prosentregning i én situasjon, men ikke i stand til å regne i en annen. Problemet er at elevene ikke klarer å overføre kunnskapen fra en situasjon til en annen. Men dette betyr ikke at alle må lære det samme innfor de ulike emnene. Det kommer an på hvordan elevene (og læreren) jobber med faget. Det må være meningsfullt, ikke bare terping av regler. Og det poenget får Ødegaad klart fram!

Konklusjon: Kjøp den, les den og reflekter!